Kurt Kurér

september 12, 2011

Erlend Loe
Kapittel 5 
Kureren møter Gunnar.

En middelaldrende mann med kjempestor bart og kulemage trådte nå frem foran Gunnar. Ansiktet hans hadde vage, fyldige trekk og han sto kanskje like godt plantet på jorden som kurerer flest, med de dype, blå øynene hans vitnet i det minste om ærlighet og en viss stahet. Videre hadde han en fint formet nese med store nesebor, samt svakt fremadskutte lepper som i visse fall, som alle vet, antyder et sjenerøst og edelt hjerte.  Mannen hadde et bars temperament og dessuten den uvanen at han stadig måtte bite litt på neglene sine eller klø seg på hodet fordi han tvilte på saker og syntes det var vanskelig å bestemme seg. Han var iført den blå overallen som er så vanlig for enkelte manuelle arbeidere, og der han nå sto trippende av nervøsitet foran kaisjefen, kunne man se en mann som hadde vanskelig for å sette ord på følelser og kunne reagere med barnslige anklager dersom han følte seg underlegen, noe han gjorde ganske ofte. Mannens far hadde forsøkt å få sønnen interessert i bjørnejakt da han var guttunge, men det hadde ikke nyttet. Det eneste han hadde villet var å drive rundt på kaia i Mo og se på truckene.
Han hadde blitt grusomt mobbet for det. Trucklover! Hadde de andre guttene ropt etter ham på skolen. Og Truckis! Han hadde følt seg så ufri, og det hadde gjort så vondt. Han visste ikke arme råd. Det var jo slike han var skapt. Men så hadde han finnet en brosjyre med bilder fra kaia i hovedstaden. Den hadde han lest nesten i stykker. På bildene kunne han se mengder av trucker og smilende truckførere, og en gnist hadde blutt tent i ham. Med en gang han ble stor nok til å rømme, hadde han dratt sørover. Når faren død for lenge siden og moren, gamle Maria Fay, eller Marfa, som de kalte henne, hadde han ikke sett på mange år. Han lengtet daglig etter hennes milde stemme og etter måseggene og det evige sommerlyset, men smertene etter mobbingen hadde likevel holdt ham hjemmefra i alle disse årene.
Gunnar undersøkte kureren med gjennomtenkte blikk, fra topp til tå, mens kureren selv sto der uten å ytre et ord.
–    Er dette det beste du har? Hvisket Gunnar omsider til Kurt.
–    Ja, hvisket Kurt tilbake.
Gunnar rettet seg irritert opp.
–    Navn? Sa han skarpt til kureren.
–    Du vet jo godt hva jeg heter, svarte kureren.
–    Nå gjør vi dette ordentlig, sa Gunnar. – Navn?
–    Kurt.
–    Stilling?
–    Truckfører og personlig assistent på Gunnars kai, sjef.
Gunnar sukket. Han visste godt at Kurt ikke trivdes spesielt godt som personlig assistent, men at han var villing til å bli kurér for å slippe unna, hadde Gunnar aldri trodd.
–    Kjenner du Nord-Norge? Spurte han.
–    Jeg kjente det vært godt en gang.
–    Har du familie deroppe?
–    Ja
–    Hvem?
Kureren svelget.
–    Min gamle mor.
–    Det har du ikke sagt noe om! Sa Gunnar,
–    Nei, sa Kurt.
–    Er det fordi du er en mann av få ord? Spurte Gunnar.
–    Ja, sa Kurt.
Gunnar tok frem brevet han hadde skrevet.
–    Dette skal overleveres til min bror Bodvar, også kjent som Kaikongen, og til ingen andre enn ham.
–    Det vil bli gjort, sjef.
–    Kaikongen befinner seg der hvor Grense Jakobselv renner ut i Nordishavet.
–    I så fall drar jeg til det stedet hvor Grense Jakobselv renner ut i Nordishavet,
–    Du kommer til å reise gjennom opprørerens land, og de kommer til å forsøke stanse deg med alle midler.
–    Jeg skalkomme med gjennom, sjef.
–    Er du sikker?
–    Nei. Men jeg skal gjøre mitt beste.
Gunnar så irritert bort på Kurt.
–    Er du sikker på at vi ikke har noen som er bedre egnet enn deg?
–    Jeg er ganske sikker, sjef.
–    Vel, sa Gunnar omsider. – Aller mest må du passe deg for forræderen Hektor Hellføkk.
–    Jeg skal passe meg for ham, sjef.
–    Husk at han dessverre også er forkledningskonge.
–    Det skal jeg huske.
–    Han kan se ut som hva som helst.
–    Jeg skjønner, sjef.
–    Kurér, går din reise gjennom Mo?
–    Det gjør den, sjef.
–    Hvis du treffer din mor, øker risken for at du skal bli avslørt. Du må ikke ta kontakt med henne!
Kureren nølte et øyeblikk. Og enda ett.
–    Jeg skal ikke kontakte henne, sa han til slutt.
–    Sverg på at intet vil få deg til å gi deg til kjenne eller røpe ditt oppdrag, sa Gunnar.
–    Jeg sverger, sa kureren.
Gunnar ga Kurt brevet..
–    Kurt kurér, sa Gunnar, – da betror jeg dette brevet til deg. På dine skuldre hviler nå Nord-Norges skjebne, og i stor grad også min brors.
–    Brevet vil bli levert som du ønsker, sjef.
–    Du må ta deg gjennom uansett hva som sjer.
Jeg kommer meg gjennom eller dør, sjef.
–    Jeg vil at du skal leve.
–    Jeg skal leve og jeg skal komme meg gjennom, svarte Kurt
Gunnar virket fornøyd med kurerens rolig og klare svar.
–    Gå da, kurér, sa Gunnar, – gå for Gud, for Norge, for min bror og for meg selv!
–    Jeg er litt usikkerpå dette med Gud, svarte Kurt.
–    Uten å gå i detalj vil jeg si at jeg har litt blandete erfaringer når det gjelder Ham, men de andre tre er greit nok
–    Gå for de andre tre, da.
–    Det gjør jeg, svarte kureren. Hei så lenge.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: